Drømmekvinnen eller «The Stepford Wife»?

Smilende, blonde kvinner er hovedmotivet i Raimo Hassels utstilling «Yes» som vises i nordic art info i midten av april. Hassel har ved bruk av Internett og dameblader funnet frem til reklamens drømmedame par excellence; hun er blond, vakker og smilende — uansett hva hun gjør. Og hun er en totalt anonym skjønnhet. I Hassels prosjekt er hun til tider direkte skremmende.

Raimo Hassel (f. 1978 på Kongsvinger) er opptatt av massemedienes forførende makt og forvrengte virkelighetsoppfatning. Ennå ikke ferdig med sin utdannelse ved Statens kunstakademi er han allerede klar til å vise sine andre separatutstilling. Mens han til forrige utstilling hadde portrettert Hollywoods spisende, tyggende elite (noe man aldri ser på film), Marvel Heroes og pre-rafaelittiske rustningkledte riddere, har han nå gått løs på reklamens drøm (og antifeminismens ikon): den blonde, lykkelige damen. Uansett hva hun gjør smiler hun mot oss fra billboards, tv-reklamer, ukeblader og nettsider. Hun vasker tøy, skifter bleier, vasker gulv... Og hun utfører alt uten å mukke, med et stort blendahvitt smil. Det må være deilig å leve i et slikt lykkeland? Eller? Kanskje er det en moderne tapning av the Stepford Wife vi blir servert. Hassel pensler sine smilende pastelldamer ut i akryl på panel. Han bestreber seg på å utføre bildene i en stil som kan minne om den illustrerte ukebladsnovelles, eller Vakttårnets. Resultatet blir en ironisk drøm, en humoristisk uhygge. Subtil når det gjelder det enkelte bilde, sterkere når man ser dem samlet. Stilen kan minne om den amerikanske realistiske tradisjonen, og Raimo Hassels arbeider er et interessant bidrag til den nyfigurative maleri-bølgen som akkurat nå sveiper over verden.

Den «kvinnelige» sfære — fra Vermeer til Ira Levin
Den nyoppblussede feminismedebatten som pågår i dagspressen med temaer som tidsklemmen og kvinners stadige kamp for likelønn og kompensasjon for omsorgsoppgaver belyser bare ett aspekt som er interessant ved Hassels prosjekt. Et annet like interessant moment kan være temaets plass i kunsthistorien: Kvinnen i sitt private rom, nyaktualisert gjennom bl.a. Kvinne med perleøredobb, en film som tar sitt utgangspunkt i ı6oo-talls kunstneren Johannes Vermeers billedverden. Der Vermeers kvinner utfører sine daglige sysler med en stille ettertenksom ro, alene smiler man vanligvis ikke så mye, så smiler Hassels kvinner som om de var på en scene. Som i reklamen. Sånn sett kan de minne mer om Ira Levins hjernevaskede Stepford Wives, eller Cindy Shermans iscenesatte fotografier med seg selv i hovedrollen. Raimo Hassel problematiserer og utfordrer den massedistribuerte stereotypen med humor og underfundighet.

Hanne Storm Ofteland