Line Olaisens fotoserie ”Defensive Interior” har mange lag og åpner seg således for forskjellige typer lesninger. De kan ses som rene estetiske øvelser. De kan sies å lete etter skjønnheten i det stygge. Men kanskje er det først og fremst tomheten og påminnelsen om vår alles forgjengelighet som hefter ved disse interiørene som bilder. Som bilder fremstår de som en type memento mori. – Ingen hodeskaller blant frukt og sølvskåler. Ingen poussinske mannhaftige kvinner som samles ved gravstener i arkadia. Olaisen ”portretterer” moderne rom. Tomme rom. Herpede rom. Rom ingen bryr seg om lenger. Rom uten kjærlighet og varme. Et memento mori som er uten noen refleksjon over døden som sådan. Eller en død uten hukommelse; skjødesløs og uten subjektets speiling. Skjeletter. Tomme skall.

Likevel er det ikke depressivt og trist. For disse bildene er omhyggelig komponert med gode rytmer og fargeklanger. De er på mange måter lyse og lette. Titlene er poetiske og drømmende, f.eks. Door to Down Under eller Three Portal Opportunity. Fotografiene kommuniserer godt seg i mellom, men fungerer også alldeles utmerket ett og ett. Alle rommene tilbyr en utgang, fiktiv eller reell. Vinduer ut mot verden – en rømningsvei. I Door to Down Under ser vi en dør på et gulv. Men bildets drømmende kvalitet maner frem en virkelig dør; som inngangen i treet i Alice i Eventyrland, eller inngangen til Narnia gjennom skapet. Bildene trekker også veksler på kunsthistoriens formler. De tre store vindusåpningene i Three Portal Opportunity minner svakt om vinduene i bakgrunnen i Leonardos Nattverden. Hennes bruk av komponenter som gulv- og takbord som forsvinner innover og skaper dybde er ikke ulik renessansens fascinasjon for sentralperspektivet.

Olaisens egne tanker rundt prosjektet viser at hennes defensive interiører også har et sterkt personlig innhold hvor rommet kan ses som speilbilde av sjelens tilstand:

«DEFENSIVE INTERIOR»
Fangenskap blir upresist, jeg er ikke innesperret her
Bedre å si det slik,
at dette rommet alltid er der jeg er.
Ensomheten er ikke ille.
Tanken på at noen som er lik meg
Kan se meg i den
er utslettende.
Jeg er ingen fange
Bedre å si det slik,
at dette rommet er meg. *

Hanne Storm Ofteland

* Line Olaisen i katalogen til avgangsutstillingen ved Kunsthøgskolen i Bergen, 2004.